I Thomas Tveters Et sted å være møtes vi av stillestående scener i skjæringspunktet mellom interiør og landskap. Umiddelbart fornemmes arbeidene som magisk realisme i den forstand at skillet mellom det reelle og irreelle blir utydelig, om ikke fullstendig utvisket. Mer enn hva vi faktisk ser i bildene, retter Tveter oppmerksomhet mot det som ikke er der – nemlig menneskene. Er det vi ser spor etter levende vesener, eller er det vi betrakter kun rester etter en menneskelig sivilisasjon som ikke lenger eksisterer? I utvidet forstand inviterer Tveters poetiske pasteller til en refleksjon rundt menneskets rolle i verden; om vi i det hele tatt har noen rolle utover å ta opp plass som like gjerne kunne vært opptatt av noen andre.